Det står skrevet i evangeliet etter Lukas:
Og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag: dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.»
Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud.
Luk 24, 46-53
Det er spesielt å lese denne teksten når man kjenner Ullern kirke. Kormaleriet som ble malt av Eilif Peterssen i 1909 beskriver denne teksten, man kan se Jesus som stiger opp og disiplene som har falt på kne i tilbedelse.
Himmelfarten var trolig den mest spennende dagen for Jesus. Mens påskedagen er disiplenes og kirkens store feiring av livet, er himmelfarten Jesu egen feiring av det fullførte oppdraget han kom for. Han som var der fra begynnelsen, han som hadde frasagt seg herligheten og tatt på seg en tjeners skikkelse, han skulle nå hjem. Himmelfarten var kronen på verket for Jesu gjerning på jorden.
Etter å ha levd i påskejubel og oppstandelsesglede i flere uker er det påfallende at disiplene ikke sørger over at Jesus forlater dem. De fikk ham tilbake på påskedag, men nå drar han igjen. Men disiplene reagerer ikke med fortvilelse, det står at de vendte tilbake til Jerusalem i stor glede.
Kanskje visste de at dette ikke var slutten?
Helt siden himmelfarten har Jesus fortsatt å møte mennesker. Gjennom musikk og kunst, i gudstjeneste og nattverd, i spektakulær natur, i mellommenneskelige møter.
Han er i den fremmede, den syke, den sultende, i alle jordens minste. Men han er også i våre hjerter. Konsekvensen av himmelfarten er at også vi får ta del i det fellesskapet Jesus delte med disiplene, også vi får lov til å bli kjent med ham, lære av ham, bli utfordret av ham, og fortelle det videre til andre.
Augustin forklarte det treffende: «Du forsvant fra våre øyne, og vi vendte oss bort, bare for å gjenfinne deg i våre hjerter».
Skrevet av Maria Pedersen-Mong